Hus bygget i det vi kaller sveitserstil dukket opp i vårt land sammen med
industrialiseringen og utviklet seg med utbyggingen av jernbaneverket
rundt slutten av 1800-tallet. Stasjonsbygningene, som var tegnet av dyktige
arkitekter, ble opplevd av de mange reisende og dannet forbilder for
byggestilen over hele landet. Kunnskapen og inspirasjonen tok arkitektene med
seg fra sine studiesteder i Tyskland, der den sveitsiske alpearkitekturen i tre
hadde fått fotfeste som representant for noe ekte og opprinnelig, en reaksjon
mot historisismen. Nasjonale strømninger, samt økonomisk vekst og god tilgang
på trevirke her hjemme ga grunnlaget for å adoptere disse tendensene. Norske
byggetradisjoner og treskjærerkunst ble en del av stilen.
Frodig byggestil
Sveitserstilen spredte seg og var til glede for alle sosiale klasser.
Byggmesterens, eller håndverkerens rolle, var imidlertid vel så viktig som
arkitektens, og mange vil nok heller kalle sveitserhuset for et frodig
byggmesterhus. Med mekaniseringen av sagbruksindustrien kom nemlig en økning i
produksjonen av bygningsmaterialer som muliggjorde masseproduksjon av
komponenter til husbyggingen, helt ned til dekorative elementer. Nye
sageteknikker muliggjorde dessuten tynne fas- og staffpanel. Hovedtrekkene var
store takutspring, store verandaer, samt riktig forseggjorte lister, border og
utskjæringer - den såkalte snekkergleden.
Mangfoldet fikk gjenklang i interiørene. Sveitserhusene karakteriseres
innvendig av en stor takhøyde. De luftige rommene fikk brystpanel og kraftig,
profilert listverk, også rundt vinduer og dører. Tak og veggflater for øvrig
kunne være plane og de striestrukne veggene ble malt eller tapetsert med
papirtapet. Maskinhøvlet staffpanel var imidlertid svært vanlig i sekundære
arenaer som kjøkken og soverom.
Vinduene er karakteristisk for stilen og gjenkjennes ved T-kors-sprossene og
de markante, høyreise lysinnslippene i rommet. Høyde kjennetegnet også dørene.
Dørbladene hadde gjerne opp til fire speilfyllinger, to liggende oppe og nede
og to stående ved siden av hverandre. I de øverste dørfyllingene var det
populært å felle inn farget glass, særlig i inngangsdøren. De som hadde råd til
det satte også inn slike strålende, mangefargede glassruter i de utbygde
verandaene og når solen sto på fra sør, reflekterte glassbitene muntre farger
på de innvendige veggene.
Detaljene ble fremhevet
Med sveitserhusene kom nemlig en genuin fargebruk tilbake i arkitekturen.
Stilen representerte et kjærkomment brudd med de klassiske stilartene, der det
autentiske, mangefargede i arkitekturen ble holdt tilbake til fordel for en
fargebruk som imiterte dyre steinsorter. Riktignok kunne sveitserstilen vise
til både ådring og treimitasjoner i interiørene, da særlig eikeådring på
dørene, men den mer folkelige stilen nøyde seg med å framheve de konstruktive
elementene og detaljene med tradisjonell maling.
Utvendig skulle fargen skille mellom det bærende og det bårne, det passive
og det aktive, der panelet var passivt og stolpeverk, laftekasser og
etasjeskiller spilte den aktive rollen. Mens panelet ble malt i en hovedfarge,
ble de konstruktive ledd gjerne uttrykt i en dypere valør av veggflatens farge.
Detaljer og profileringer ble som oftest malt i panelfargen, en nyanse av
denne, eller en farge som kontrasterte de konstruktive ledd. Rødt, dodenkopf
(mørk brunrød), lys og mørk oker, samt grønn jord var populære jordfarger som
allerede var godt innarbeidet i den norske arkitekturen.
De samme fargene ble brukt i interiørene, om enn i en noe blekere variant.
Kontraster og frodighet var imidlertid stikkordet og som en del av
«typehus»-løsningen, kunne man få malt enkle, tradisjonelle sjablonmønstre
langs taklist, i taket, eller for eksempel på døroverstykket. De som hadde råd
fikk også vegger eller veggelementer dekorert.
"Kongerødt"
I 1880-årene kom oljet treverk på mote, i kombinasjon med en noe rikere
sjablondekor inspirert av norsk folkekunst. Denne senere epoken av
sveitserstilen fremhevet mønsterlagte trehimlinger, gulv og veggpaneler. Etter
hvert opptrådte kraftigere farger i dekoren og på de malte flatene, med rødt og
oker som dominerende, i det stilen gle over i det mer nasjonalromantiske. Man
fremelsket da blant annet en saftig purpurrød kulør i forbindelse med kroningen
av kong Haakon i 1906, også kalt kongerød.
Med den noe bleke interiørtrenden vi ser i dag, er det neppe aktuelt å
reintrodusere så kraftige farger i sveitserinteriøret, men likevel kan huseiere
inspireres til å sette bort det hvite malingsspannet og gi andre kulører en
sjanse. De opprinnelige jordfargene er et godt holdepunkt.