Tekst/foto: Tor Henning Støldal/ifi.no
Opprinnelige farger skal også være dokumentert fra konservators side. Kongsgård skole, som kan føres tilbake til den middelalderske katedralskole i Stavanger og i sin tid bygget på underetasjen til den gamle bispegården, tilfredstiller de antikvariske krav.
Et gammelt hus har også nye behov; så også med Kongsgård skole. Skolens ledelse tok kontakt med Riksantikvaren for å undersøke muligheten om å utnytte middelalderkjelleren bedre og tilpasse lokalene til de nevnte behov. Årsaken var enkel nok: Skolen ønsket ikke å flytte ut av Stavanger sentrum.
Resultatet er at ”arbeidet har ført til avdekninger og tilbakeføringer som har synliggjort bygningenes historiske kvalitet mer enn de har tildekket og endret”. Her er det nemlig en skole i et helt spesielt historisk miljø, mellom Stavanger Domkirke som ble påbegynt tidlig på 1100-tallet og Breiavatnet. Grunnetasjen fra den nevnte middelalderske bispegården er fra midten av 1200-tallet og den laftede overbygningen hovedsakelig fra rundt 1760. Kongsgård ble et fullverdig skolelokale i 1824-26, er endret en rekke gangen siden det, men har siden vært en høyere skole.
Det brant der under krigen i 1942 og siste gang interiøret ble forandret var i 1968 da barokk og empire ble erstattet med huntonitt. Med andre – historien er full av rekonstruksjoner og frie tolkninger, forflyttinger og endringer.
Alt dette har også malermester Øivind Sørensen i Stavanger måttet forholde seg til, som med support av malermester Morten Sørensen har stått for den malermessige tilbakeføringen. De har hatt et nært samarbeid med sivilarkitekt MNAL Elin Torsnes fra Bergen og malerikonservator Anne Ytterdal ved Arkeologisk Museum i Stavanger og Riksantikvaren som bokstavelig i historiske lag har funnet frem til opprinnelige farger. Flere steder i bygningen er disse dokumentasjoner beholdt.
Hovedelementet i bygningen er Riddersalen hvor man har trengt helt inn til originalbjelkene (se bildet) og siden spent på og strukket linlerret slik malere gjør på sitt staffeli. I historiske tilbakeføringer er det gamle metoder som gjelder; her er det brukt enten linoljefarge eller limfarge. Det er benyttet både Jotun Linoljemaling og malermester Sørensens egne pigmenter. En del er NCS-farger, andre er selvlaget.
Det er gjennomført brukt pensel og ikke rulle for å få en historisk riktig overflatestruktur. Behandlingen gjentas gjerne fem-seks ganger fordi linoljemalingen strykes såpass tynt ut.
Limfarge er stort sett brukt i takene, også noe ellers. Det er en type maling som alltid lages dagen før påstrykning – av vann og kritt og lim som bindemiddel (perlelim, hornlim eller celluloseklister). Mens oljemaling mørkner noe ved opptørking, blir limfargen noe lysere, hensyn som også må tas for å få den riktige fargen.
I gangen mot bispekapellet har bruk av limfarge på både vegger og tak en spesiell historie fordi det har ligget salter i materialet fra brannen i 1942 da det ble sprøytet på saltvann i slukningsarbeidet. Saltene har slått igjennom limfargen. Det er også beholdt som en dokumentasjon.
